Daily Archives: 04.06.10

Kynisk og følelsesløs? Eller bare «survival-mode»?

Det er kjekt å være kynisk og følelsesløs, for om man ikke involverer seg blir man ikke såret. Man kan gå gjennom livet uten de store skuffelsene og nedturene, men man går jo da stort sett «alene». Og som min kjære størstekusine sa til meg: «Du måste ju våga elska!!!»

Jammen.. Hvordan? Og hvem da? Det er mange flotte, single mannfolk der ute, jeg kjenner en del av dem også. Men. Det er ingen jeg har fullstendig falt for. Ingen som får verden til å gå rundt og blodet til å suse når jeg ser dem i øynene.. -for jeg er et «øye-menneske»: Fine, glitrende, sjarmerende øyne – da er jeg fortapt.. hvertfall om jeg tør å åpne meg såpass at jeg lar slike følelser slippe til overflaten.

Og det er der sakens kjerne ligger. Og jeg vet at den ligger dypt. Veldig dypt. Gravd ned etter år med erting og skuffelser. Etter år med dårlig selvtillit, dårlig selvbilde, og speil som ikke akkurat forteller meg at jeg er den vakreste i verden. Ikke i landet heller for den saks skyld. Eller byen. Eller bygningen.

Negative opplevelser gjør noe med deg. Grunnet erting osv fra barneskola og ut ungdomsskola, har jeg blitt rimelig «kald» når det gjelder følelser. Jeg lærte meg «kunsten» å stenge av følelser i rimelig ung alder. Å fortelle noen (eller la dem forstå) at jeg likte en gutt, var ensbetydende med feks å bli dratt gjennom gangen og bli satt ved siden av den stakkaren jeg likte, mens «gjengen» prøvde å få oss til å legge armene rundt hverandre eller noe slikt. Det skjedde ikke flere ganger at jeg ga uttrykk for at jeg likte noen. Aldri. (Ikke før jeg flere år senere begynte på videregående, men det er en annen historie..)

To av mine venninner har nettopp blitt single.Ingen av dem hadde noe langvarig forhold denne gangen sånn sett, men skuffelsen, bitterheten, spørsmål osv dukker jo likevel opp. Sammen med tårer og behov for å prate. Jeg stiller opp jeg – selvsagt! Det er ikke alltid morsomt å høre om, men som venn må man, og vil man, bidra. Venner støtter hverandre, og hjelper hverandre over kneikene!

Jeg har lekt «djevelens advokat» i begge tilfellene, og ser at i ene tilfellet ville jeg ikke involvert meg i utgangspunktet, og i det andre – vel det ble litt verre.. for hun virket ok. Men alle sliter vel med sitt, og enkelte mer enn andre, og for noen er det ikke enkelt å binde seg til andre.

Det er enkelt for meg som kan se så objektivt på det de gjennomgår. At jeg har evnen til å stenge ned og ut alt av følelser. At jeg er kynisk og følelseskald. At jeg ikke tror på kjærlighet ved første blikk. At jeg klarer å la være å involvere meg. At jeg analyserer og tenker før jeg eventuelt lister meg pent og forsiktig utpå noe. De ville kanskje begge hatt godt av litt mer kynisme i seg. Men har jeg alltid vært slik? Eller er det noe man lærer seg? Kan alle bli slik? Og er det egentlig bra å stenge for følelser slik??

En dag i mars 2002 skulle jeg dele ut penger til nyankomne folk der jeg jobbet. Stort sett «voksne» menn fra mange ulike steder. Jeg sitter der med mine lister, ser legitimasjon, peker på kvitteringsstreken, får underskrift, og gir konvolutten med penger til vedkommende. Så kikker jeg opp på den siste – – – og ser inn i de nydeligste og mest fantastiske øynene jeg noen sinne har sett. Vi holder blikket. Jeg faller. Langt. Lenge. Gjensidig? Mulig. Besøk på kontoret mitt hver dag. Ofte en time eller to mens jeg jobber. Får smågaver jeg egentlig ikke kan ta i mot, men jeg kan ikke la være heller. Jeg svever. Tre måneder senere er han vekk. Jeg har ingen anelse om hvor. Ryktet sier Tyskland. Men det spiller jo ingen rolle sånn sett. Jeg er jo gift.

Tre år senere sprekker bomben hjemme. Jeg var ikke bra nok lenger, han har funnet seg ei anna ei. Alt faller i grus. Alt jeg har jobba for er borte. Selvoppholdelsesdriften er heldigvis stor. Det må den være, jeg er jo ikke alene! Jeg har ei datter som skal på skole, på trening, gjøre lekser. Jeg må lage mat, vaske klær, husarbeid ellers, hagearbeid. Jeg kan ikke falle sammen. Jeg MÅ fungere.

De siste fire årene hadde gått med til å holde min datter og meg oppe i dagliglivet, mens hennes far var psykisk syk (ble jeg fortalt hvertfall.. selv om jeg nå tror hva jeg vil om den saken..) – og 50 mil unna. Det er ikke enkelt å fortelle en 7-8-9-10 åring at pappa ikke kommer hjem denne helgen HELLER, fordi han ikke klarer. Da KAN IKKE mamma også svikte! Hun MÅ fungere!

Jeg ordnet med mekling (må jo det når barn er involvert),skiftet meget kjapt etternavn tilbake til mitt pikenavn, ryddet huset for alt som ikke var mitt, og ble endelig kvitt det grufulle gjøkuret som aller nådigst hadde fått henge på gjesterommet.

Uka etterpå var det «back in business», og galgenhumoren ble mitt utløp. Et par helger senere satt vi på ei fotballturnering og tøyset om det, og utad innbiller jeg meg at jeg virket «glad», selv om jeg vet at mange så sårene i øynene mine. Og sår er det jo, når ikke engang han du er gift med vil ha deg lenger. Hvem vil da ellers ha deg når du er så fæl?

Sorgen var todelt. Jeg hadde mistet han jeg var gift med til ei anna ei, men samtidig var jeg endelig fri: Endelig fri fra å alltid være redd for hva han kunne finne på å gjøre. Endelig fri fra å være bekymret. Endelig fri fra å forklare folk hvorfor han aldri var hjemme. Endelig fri fra å forklare et barn at det ikke er hennes skyld at pappa ikke kom hjem. Endelig å kunne leve. Men likevel føle seg lurt og bedratt: Fire års redsel fullstendig uten grunn! Fire års bekymringer uten grunn! Fire års bortkastede forklaringer! Fire år prisgitt hans «påfunn» og (bort)forklaringer. Fire år uten et «eget» liv. Fire år av livet mitt stjålet. Fire år jeg aldri får tilbake.

Enkelte nevnte i etterkant at jeg alltid var så blid, selv om jeg hadde det tungt. Sannheten er at jeg var så utrolig langt nede og gråt så uendelig mye, men det hjalp jo ikke en døyt! Og jeg kan i hvert fall slå fast én gang for alle, at grimete hud og poser under røde øyne IKKE er direkte positivt for selvtilliten. Og da kan man jo like gjerne smile og le? For det hjelper faktisk! 🙂 (For ikke å snakke om å bli forbanna! DET er energiboost det!! Anbefales på det sterkeste!! 🙂 ) Men for å kunne smile og le, må andre følelser vekk. Lekkes lokk på. Graves ned. Graves dypt ned.

Men er det egentlig en lur ting å grave ned følelser slik? Så totalt?

Etter å ha stengt ned følelser i flere år, er det vanskelig (om ikke nærmest umulig..) å åpne seg.. Det å si til en mann noe så enkelt som at «de brillene kledde deg», eller «den hårsveisen var fin til deg», er et LANGT skritt for meg.

Så lenge det går i «småflørtemodus» går det fint. Men å tro på noe positivt slik at man kan gå litt videre, det er utrolig vanskelig. Jeg ble fortalt av ei venninne (jepp, enda ei!) at hun hadde vært på byen, og prata med en kar mesteparten av kvelden. Hun hadde til slutt takket for seg og skulle til å gå, og han forteller skuffet at han hadde jo håpt det skulle utvikle seg litt, for han hadde jo flørta med henne hele kvelden. Hvorpå min venninne utbryter: «Flørta? Jammen du må jo si fra om slikt!!»

Og det er der jeg befinner meg. Om noen vil meg noe positivt, må de si fra skikkelig og direkte. Hentydninger funker ikke til annet enn «ordslenging» og småflørting. Grei beskjed er det beste, og da unngår man misforståelser og spekulasjoner i samme slengen.

Så nå sitter jeg her og venter på at «prinsen» skal dukke opp med baseballkølle og gaffatape, slå meg ned, binde meg, og dra meg med seg hjem. I så fall kan det hende at jeg tror han muligens kan være interessert.. – kanskje… – trur eg.. 😉

Så får jeg håpe jeg blir tilgitt mitt lange og «negative» «selvmedlidenhets»innlegg. Jeg satser på at det ikke blir så mange av dem, for alt i alt har jeg det rimelig bra! Selv om (eller på grunn av?) jeg er singel. 😀

For når alt kommer til alt, handler ikke livet om å vente ut stormene, men å lære seg å danse i regnet! 🙂

%d bloggere like this: