Monthly Archives: juli 2010

Optiker og shopping

Jeg bruker – i likhet med veldig mange andre – kontaktlinser. Sånn innimellom må det da sjekkes at øynene fortsatt har det bra, og at styrken mv. er riktig. Etter å ha brukt sammen linseparet (Night and Day – døgnlinser) i minst en måned mer enn jeg skulle (jada, jeg har vært flink til å vaske dem), og siste halvannen uka gått uten linser, makket jeg meg endelig til optikeren på Sartor.

Alt var bra med øynene mine, har faktisk blitt litt mindre nærsynt enn jeg var, så nå er det linser på -0.75 som gjelder. Alderen setter tydeligvis sine spor, men så langt er det til det bedre – for øynenes del hvertfall.

Når man først er på Sartor, MÅ man jo kikke i en del andre butikker også! Jeg skulle ha bomullsgarn i diverse lillafarger, og strenet derfor inn på Spar Kjøp. De fargene jeg skulle ha var selvsagt utsolgt. Black Design-butikken må man også innom, og fangsten i dag ble denne løperen, samt tre pakker te.

Videre var jeg innom alt av spillbutikker, da jeg lengter etter å spille Age of Empires II. Ingen av butikkene hadde det, men anbefalte meg å laste det ned fra Piratebay. Jeg har googlet rundt også, men finner bare trial-versjonen, og den er uinteressant.

Litt lenger ned i gata finner man Glitter. Der lette jeg etter noe som kan gå til antrekket jeg skal ha på Hole in the Sky, og fant dette kjedet. Jeg ville ha matchende øredobber, men det finnes ikke. Derfor kjøpte jeg et kjede til, tar frem verktøyet, og lager meg selv. Fordi jeg handlet over 200 kr fikk jeg en strandbag, og det var jo koselig!

Sko til HitS manglet jeg også, så jeg trålet innom enhver skobutikk. Jeg fant et par jeg kunne tenkt meg, men de hadde litt for høye – og ikke minst tynne – hæler til at jeg føler det er lurt. Fant et par som hadde vært perfekt, men de fantes selvsagt kun i størrelse 38, og for meg som bruker 39-40, vil det være selvpining de lux å gå med dem, om jeg i det hele tatt hadde fått foten nedi.

Jeg tok bussen tilbake til byen, og fant ut at jeg skulle stikke innom DNA på Torgalmenningen. De har så utrolig mange kule sko! Selvmordshæler har de mye av, men jeg fant meg faktisk disse som går utmerket til HitS-antrekket!

Innlegg med «Dagens outfit» får dere ikke her hos meg – «beklager» – men når det er spesielle ting, som feks HitS, skal jeg legge det ut. Men det er fortsatt en måned til, så for ikke å lokke et par av dere fullstendig ut på ville veier (og gi resten mareritt) FØR siste helga i august, lar jeg det være til da.

Advertisements

Ulvenatten

Tom Egeland er en utrolig fantastisk forfatter. Denne boken er rett og slett mesterlig skrevet, og er den boken – av meget få bøker – jeg virkelig føler mest har «drevet meg fremover». Ei bok jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg et eneste sekund!

«Ifølge mytene er ulven det eneste dyret som tør å gå mot en sterkere fiende, og det dør heller enn å miste sin frihet. Tsjetsjenerne har et eget navn for spesielt modige mennesker. De kalles berzloj. Ulvemennesker.»

(Siri Lill Mannes – Livvakt i helvete: Aleksandr og krigen i Tsjetsjenia)

Boken handler om Kristin Bye, som er vertinne i programmet ABCDebatt. Hun vil i denne debatten diskutere sviket mot tsjetsjenerne , og har med seg utenriksminister, UDI-sjef, stortingsrepresentanter, samt en gruppe tsjetsjenske asylsøkere.

Bokkilden skriver: «Kristin har knapt rukket å stille det innledende spørsmålet om tsjetsjenerne er hensynsløse opprørere og terrorister eller rettsferdighetssøkende idealister før en av gjestene, Ramzan Jevlojev, trekker fram en pistol og høylytt proklamerer at han kjemper for tsjetsjensk frihet og er villig til å dø for landet sitt. Han knepper også opp jakken sin og avslører at han er rigget som selvmordsbomber. Det samme er fem av de andre tsjetsjenerne i TV-studioet. Ulvenatten har begynt.

Gisseldramaet overføres direkte på TV. Terroristene krever det. Et forsøk på å kutte sendingen, ender med at et gissel blir skutt. Det tar ikke lang tid før det som kan krype og gå av politi, forsvar, presse og styresmakter både i Norge og Russland har full konsentrasjon om det som foregår i det trange debattstudioet til Kanal ABC i Oslo.

Ulvenatten er en intens, heseblesende thriller med et litt 24-aktig preg. Vi følger gisseldramaet minutt for minutt fra kl. 22.00 til kl. 08.00 neste morgen. I korte, medrivende kapitler trekkes leseren inn i marerittet. Snart blir det klart at ikke alle er de vi tror de er – og at mektige krefter i øst vil strekke seg langt for å skjule den egentlig bakgrunnen for gisseldramaet.»

Jeg skal ikke skrive mer om boken: Den bør nemlig leses av hver og en, og da er det dårlig gjort av meg å røpe mer av handlingen. Handlingen grep så om meg at mine følelser varierte i takt med hva jeg leste. Om det var frykt, oppgitthet, opprømthet, empati – hva som helst – mine følelser og min intensitet i lesingen ble definitivt påvirket.

Løp og lån!!

«Lillevidden»

Svartediket fra "oven"

Dagen startet med regnvær, men jeg tenkte «Skitt au! Skal vi på fjelltur så SKAL vi på fjelltur!» Og fjelltur ble det! Finvær ble det også! Fra Tarlebøveien gikk vi innover Svartediket, og dette var en fin og rimelig flat vei.

Etter hvert skulle vi opp i fjellhøyde, og da begynte stigningen. Å telle skritt for å kontrollere fart og pust er en metode som funker fint for meg, og de siste 50 metrene opp til demningen var FÆLE! Melkesyra sprengte rimelig hardt på baksiden av låra, og pusten rev og slet i brystkassa. Å gå «kosetur» var aldri på tale, vi må jo slite litt for å få utbytte av dette!!

Tarlebødammen

Veien langsetter Tarlebødammen er restaurert og fin å gå på. Vi savnet benker å sitte på, men fortsatte et stykke til før vi tok en liten rastepause. Litt stigning hele tida, men flatt sammenlignet med den tidligere kilometeren…(Nå må jeg vel si at det meste av turen etterpå var rimelig flatt sammenlignet med den..)

Steinstien oppover til Rundemanen blir restaurert i løpet av 2010, men akkurat steinsti passet oss egentlig bedre enn grus»vei». Kjente at ankler og legger fikk jobbe litt også, ikke bare baksiden av lårene.

Å komme opp til Rundemanen var utrolig deilig! Da var det for begges del kjent vei resten av strekningen ned til Fløyen, og da vet man hvor mye drikke, mat, hvile osv man trenger. En liten meditasjonspause på vei ned igjen fra Rundemanen måtte jeg ha. Det blåste friskt, men det gjør det jo stort sett på toppene.

Veien ned til Brushytten gikk veldig kjapt i forhold til sist, og ryggen har helt klart blitt bedre, for jeg merket ikke så mye til kompresjonen i ryggen da jeg gikk nedoverbakkene.

På Brushytten ble det en liten stopp, og der fant jeg denne artige benken i stein. En is ble det også tid til, og en liten pause for å tøye litt baki og i ryggen.

Vi gadd ikke vente på Fløybanen, så vi gikk ned til sentrum.

Fra vi gikk fra Tarlebøveien til vi var i Olav Kyrres gate, brukte vi ca fire timer inkl. pauser. Godt fornøyd med dagen var det utrolig deilig å komme hjem, sette på kyllingfilet og grønnsaker i stekeovnen, tøye, og ta seg en god dusj!

Jeg tok også innover meg at for seks år siden ville jeg pga bekkenløsningen ikke klart og gått ned fra Fløyen en gang, og takker igjen taekwon-do-en for den utrolige opptreningen den har vært for meg!

Scott Smith – Ruinene

Jeg elsker å lese bøker – nesten hvilke bøker som helst. De beste er de som får meg til å glemme tid, rom og sted, og når man ser på klokken er den plutselig 04:00 og man skal på jobb om tre timer.

«Ruinene» handler om fire amerikanske ungdommer (Amy og Jeff, Eric og Stacy) som reiser på ferie til Mexico. En «siste tur med gjengen» før de flytter hver til sitt for å studere og jobbe. De tilbringer late dager på stranden, og blir kjent med tyske Mathias. Mathias kom til Mexico med sin yngre bror Henrich, men han hadde truffet ei dame som driver med arkeologiske utgravninger ute i jungelen. Henrich hadde etterlatt et kart som viste hvor utgravningene var.

De fire blir også kjent med tre grekere som går under navnene Pablo, Don Quixote og Juan. Grekerne kan ikke engelsk, og ei heller spansk. Kommunikasjonen foregår med latter, smil og gestikuleringer, gjerne over en god mengde tequila.

Mathias vil dra etter broren for å finne ham, og Amy, Jeff, Eric, Stacy og Pablo blir med. Pablo skriver en lapp til Don Quixote og Juan om hvor de drar.

Klipp fra filmen "The Ruins"

Ungdommene begir seg ut i jungelen med kurs mot de bortgjemte mayaruinene, og dumper borti en indianerlandsby. Indianerne overser dem, og ungdommene leter etter inngangen til stien som skal føre dem til utgravningen. De finner den, men den er tildekket. Ungdommene ser selvsagt ikke at dette kan være et signal om å ikke følge stien, men rydder unna grener mv og fortsetter innover stien. De kommer til en lysning med en stor gresskledd haug på – mer et «berg» vil jeg tro, for den er stor. De oppdager at indianerne har fulgt etter dem, og prøver å hindre dem i å gå opp til «haugen».

Amy vil ta bilde av alt, og rygger, rygger og rygger til hun trår på gresset på haugen. Indianerne hindrer dem ikke lenger, men nærmest skysser hver og en av dem opp på haugen. Indianerne setter ut vaktposter for å hindre ungdommene å komme vekk fra haugen, og det som var tenkt som en spennende utflukt forvandles snart til et mareritt da de oppdager at ruinene gjemmer en hemmelighet de ikke trodde kunne finnes, nemlig en rimelig blodtørstig og diger kjøttetende plante. Eller er det flere av dem?

Kjøttetende planter finnes – jeg har en selv. Riktig nok nøyer den seg fortsatt med fluer og andre småkryp, men hvem vet? Kanskje jeg våkner en dag med ene stengelen rundt hendene mine? Kan slike planter tenke? Kan de lære? Vel, boken gir deg kanskje svaret.

I mellomtiden passer jeg på å fòre min plante med nok fluer og mygg, og har plassert den så langt unna senga mi som mulig i min lille hule, i den tro at dersom jeg er snill mot den er den snill mot meg…

Helgeværet og fjelltur

Helgeværet i Bergen ser ikke direkte lovende ut, med tanke på at vi har planlagt en fjelltur lørdag eller søndag. Iflg http://www.storm.no blir det søndagen som blir best, og jeg har veldig lyst på fri på fredag neste uke..

Ruten blir Tarlebøveien innover Svartediket og opp til Rundemanen, og ned igjen via Skomakerdiket og Starefossen til Tarlebøveien. Iflg gulesider.no er dette en strekning på ca 11 km, som vi burde kunne gjennomføre på litt over to timer dersom man går i 5 km/timen. Akkurat tidsangivelsen tar vi med en STOR klype salt, da jeg VET det er masse oppoverbakker her, og jeg er såpass treg av meg at jeg ikke går 5 km/t i vanlig gangmarsj på flat mark.

En annen blogger brukte ca 3 timer inkl. matpauser. Vi satser på å gå relativt tidlig, og ha så lang tid vi trenger. Enkelt og greit. Stress fordi man skal noe er utelukket. Målet er å ha en fin tur, og å gjennomføre turen.

I dag har jeg vært hjemme fra jobb pga ei grusom hodepine. Den har avtatt, og jeg satser på at den gir seg helt i løpet av kvelden, slik at jeg kan stikke en tur på jobb i morgen, og på fjelltur søndag!

Øsende regn, pøsende regn

er noe man må regne (!) med i Bergen på denne tiden av året. Eller – egentlig hele året faktisk. I dag var det vel det man kan kalle utrygt for regn. Og da er det styrtregn vi prater om.

Uansett vær og fare for styrtregn: Sandviksfjellet ventet! En fin tur langs grusvei, ikke akkurat flatt, men litt vekslende helninger. Der man går ned, må man opp etterpå – og omvendt. Vi gamle, trege brukte temmelig nøyaktig 45 minutter hver vei. Utgangspunktet var Fløyen.

På bildet er vi på vei ned igjen til Fløyen, litt våte, litt svette og varme, og def i godt humør!

Og dermed er alle bronseturene for min del klippet og i boks! Må riktig nok opp dit igjen med min datter, men det ser man bare frem til!

%d bloggers like this: