Monthly Archives: august 2010

Fløien

Jeg forsov meg på mandag, og ettersom det så ut til å bli fint vær fant jeg ut at avspasering og en fjelltur ikke ville være feil. (Hadde tenkt å treffe kjentfolk, men fikk ikke svar om det passet, så da.. )

Utsikt mot Svartediket fra bakkene opp mot Fløien.

Hadde fått tips fra Irene på jobb (helsprek dame, løper maraton osv) om at 4-fjellsturen ville være innen rekkevidde om jeg trente litt, og fikk utførlig veibeskrivelse av denne. Så da tenkte jeg at hvertfall Fløien ville være kjekt.

Jeg hadde ikke gått denne ruten før, så jeg tok meg ikke helt ut, men vandret med friskt og freidig mot opp til Haukeland sykehus, videre til Tarlebøveien og opp bakken til Starefossen. Den bakken er fæl. Rett og slett. Det svei skikkelig deilig i bena, og pulsen galopperte avgårde.

Endelig oppe, og nyter flott utsikt over Bergen.

Etter litt rolig gange i bebygde omgivelser, bar det oppover igjen. Og oppover. Og videre oppover. Både på vei oppover og oppe på ryggen, kan man nyte duften av lyng, einer og skog. Rett nedenfor dette ligger Norges nest største by, med all sin forurensing. Vi bor i et fantastisk land, hvor det er så kort vei til frisk luft og «villmark»!

Jeg gikk alene stort sett hele veien, og møtte bare noen få, helt til jeg kom til selve Fløien da, der turistene nøt finværet og utsikten. På vei ned Fløysvingene møtte jeg ei som fortjener all kudos tilgjengelig: Hinkende opp Fløysvingene med krykker! Ikke nok med at hun hadde krykker, men ene benet var amputert, så hun kunne ikke avlaste den andre foten eller armene littegrann heller ved å gå rolig – slik man ofte kan dersom man har forstuet foten feks. DET må være dagens heltinne!! =)

Dagens tall sier at jeg gikk 12,32 km på 2 timer og 42 minutter, som gir en gjennomsnittshastighet på 4,56 km/t. Med tanke på bakkene oppover – hvor sakte jeg gikk da, er jeg fornøyd med den farten. Pulsen koste seg på et snitt på 138. Vanskelig å få opp pulsen i nedoverbakker.

Etterpå var det høstens første taekwon-do-trening, men masse herlige spark og mye mønster.

Sløv søndag

Du vet de dagene man bare MÅ ut? Når sola skinner fra klarblå himmel, ikke en sky i sikte, rolig og avslappende bølgeskvulp, fuglene synger lystige og glade og alt er bare positivt og velstand? Når man kan smøre seg en matpakke og vandre ut i den frie naturen og bare puste inn alle sommerens dufter, og man virkelig får fred i sinn?

Vel, i dag var IKKE en slik dag! Da jeg våknet høljregnet det noe så innmari at enhver lyst til å bevege seg utendørs forsvant på et blunk. (Til dere østlendinger: Definisjonen på høljregn er at vanndråpene spretter minst 25 cm opp igjen fra asfalten/vannet de treffer. Spretter de 10-25 cm kalles det regn. Under 10 cm sprett kalles yr, og null sprett = oppholds.) Høljregnet fortsatte utover dagen, med noen oppholdsperioder innimellom. Jeg ville MYE heller sitte i sofaen med pc-en min (blogge, facebook, surfe – whatever!) og nyte et par kopper te og bare slappe av og sløve, enn å gå ut.

MEN, så var det denne evinnelige konkurransen da… Jeg vet Jardtrud har veldig vond rygg for tida, men å ikke trene pga sympati for henne er en veldig dårlig unnskyldning. Hun ligger allerede et stykke foran meg, og som kjent er alt tillatt i krig og kjærlighet – og dette må kunne kalles en krig!

Så jeg fikk på meg treningsklærne og satte avgårde ut rundt Storelungeren, med en avstikker oppover Årstadgeilen. Den bakken er rimelig lang og bratt, og et par drag oppover den fikk fint opp pulsen.

Jeg merker at jeg har trøbbel med å få opp pulsen nok når jeg går på flat vei, bena vil liksom ikke fortere, så jeg må vel begynne å småjogge klumsete – og det gleder jeg meg veldig til..

Dagens tall: Snittpuls var 140 slag/min, jeg gikk 4,78 km på 49,31 minutter, som gir en gjennomsnittshastighet på 5,79 km/t.

Smykker til HITS

Om noen få dager braker det løs på Garage, og så på Verftet: HITS 2010 – metalfestivalen med det hardeste stuffet på denne siden av syndefloden.

Skal man på HITS må man ha attituden i orden, og den kan man lage seg for en ganske rimelig penge. Her godtas alt fra helt vanlige olabukser og svart (t-)skjorte via goth-inspirerte blonder, skjørt og korsett, til hardbarka metal-ere i skinnklær og nagler.

Halssmykket som skal forvandles.

Jeg har det meste av antrekket i orden (nå skal jeg vel jobbe både fredag og lørdag, så det blir litt «maltraktert» med ei crewskjorte, men det skal jeg kunne leve med), men mangler smykkene.

Armsmykket skal sitte på overarmen, og blir en avart av halssmykket jeg skal ha: Jeg kjøpte som kjent to stk av halssmykket.

Diverse utstyr som er kjekt å ha. Teen er dog den viktigste..

Panduro er en butikk man må ha kjennskap til, der finner man det meste man trenger.

Først lagde jeg to hull i ene enden av skinnremsa, før jeg målte rundt armen hvor langt det måtte være. Jeg klipte av i riktig lengde, og lagde to hull i den andre enden også. Så banket jeg inn hullmaljer i hullene. MAKE SURE at bordet du hamrer på TÅLER å bli hamret på! (Ikke SPØR engang hvorfor jeg sier det… )

Hullene er laget, og maljene satt inn.

Også her ville jeg ha "korsettsnøring".

Hullene er til å træ smale skinnremser i, som kan knytes til feste. Jeg vurderte trykk-knapper, men det er enklere å regulere med snor.

Så skal båndet pyntes: Jeg hektet av de to ytterste lange rekkene med firkanter, da disse skal bli øredobber. Så hektet jeg av kjettingen, da jeg ikke trenger den. Jeg passet på å stenge ringene skikkelig etter at jeg hadde åpnet dem.

Så markerte jeg midten på skinnremsa, og plasserte «dingeldangelet» riktig. Så var det å ta frem nål og tråd, og begynne på midten og feste «dingeldangelet» til skinnremsa. Dette var tålmodighetsarbeid, og det er her tekoppen kommer inn! Vær sikker på å ha nok te til å roe utålmodige nerver med! Å sy i skinn er nemlig IKKE som å sy i tøy, selv ikke med skinn-nåler – learnd that too the hard way..

Slik ser det ut på min flotte overarm..

Mulig jeg må feste «dingeldangelet» litt til – også langs nederste kanten, ettersom jeg sannsynligvis ikke kommer til å bare sitte og se pen ut (det er jeg veldig dårlig til), slik at det ikke blir helt ødelagt når jeg småløper rundt omkring på Verftet.

Så er det bare å begynne med øredobbene, som er mye enklere å lage. =)

Som skapt for å deles!?

Alle kjenner til Smil. Sjokoladebiter fylt med deilig toffee, pakket i en rull, som hendig åpnes på langs for å få fin oversikt og enkel tilgang til godbitene.

Smil ble «skapt for å deles» i 1955. Enkle sjokoladebiter som var pakket i rull var noe helt nytt. Smaken var også ny og spennende, og med et navn som Smil ble produktet helt uimotståelig. Smil var i utgangspunktet en teknologisk utfordring fordi man skulle støpe en varm flytende toffee inn i en delikat hylse av Freia Melkesjokolade.

Fram til 1978 var bitene ovale og rullen var vesentlig kortere enn den er i dag. Forbedret støpe- og pakketeknologi gjorde det mulig å lage runde biter og lengre ruller. Med andre ord; flere biter å dele og mer sjokolade å nyte. (www.kraftfoodsnordic.com)

Ordtaket har fulgt oss i mange år: Smil – som skapt for å deles. Men ER den egentlig det? Greit nok at man gjerne vil ha alt selv, men er det fysisk mulig å dele en rull med Smil likt til flere enn seg selv?

For å finne ut dette måtte jeg gå til det drastiske skrittet og kjøpe en rull med Smil. Det er utrolig hva man må utsette seg for i vitenskapens navn! Etter innkjøpet satte jeg meg godt til rette, og åpnet rullen i begge ender, og på langs, slik at jeg hadde fullt utsyn til alle de 13 deilige bitene.. veeent nå litt! TRETTEN biter?? Jammen… Man kan da ikke dele 13 biter! 13 er et primtall og kan kun deles på seg selv! Jaja, en god grunn til å beholde rullen for seg selv…

.. og et eksempel på at også markedsførere trenger matematikk…  😉

Førstemann til 20.000!

Jeg er littegranne tyngre enn gjennomsnittet (et par kilo….), og har slitt med det noen år. Nå har jeg og Jardtrud startet en litt spesiell konkurranse: Utstyrt med pulsklokker (riktig innstilt mv.) skal vi trene minst fire ulike grener i løpet av konkurransen (fjelltur, svømming, sykling, taekwon-do, styrke, osv), ha minst tre hviledager før målet er nådd (vi kan trene litt, men det teller ikke med i konkurransen), og den som først har forbrent 20.000 kalorier vinner. Det er kun trening som teller, ikke å gå til og fra jobb osv, og det er kun kalorier registrert på pulsklokka som gjelder. Har du glemt klokka: Synd for deg!

Konkurransen startet i dag, mandag 16. august, og varer til den ene av oss har passert den magiske grensen.

Premien er – etter det jeg husker – ikke bestemt, men det kan være alt mulig positivt (IKKE en tur på McDonalds med påfølgende godteri, chips og cola…).

Jeg startet med friskt mot og gikk fra jobb, langsmed Storelungeren, opp Fløenbakken og videre opp til Tarlebøveien, og fulgte den til en sving litt oppi bakkene. Der hvilte jeg og spiste litt, før jeg gikk tilbake igjen og hjem. Jeg passet hele tiden på at jeg skulle gå fort (minst 5 km/t) og at jeg skulle ha puls på minst 140 mesteparten av tida.

Da jeg kom hjem og leste av pulsklokka ble jeg skikkelig skuffet! Jeg har gått 10,68 km med en snitthastighet på 4,81 km/t og snittpuls på 136 slag i minuttet. Men har forbrent bare 646 kcal!! Jeg har gått som en «tyrk» i over to timer for å forbrenne under 650 kcal!

Gjenstår å se hva Jardtrud har fått i dag, men kjenner jeg henne rett ligger hun allerede et stykke foran.

Blir havregrøt til middag, og så skal jeg tøye og nyte en god dusj! =)

Iron Maiden i Bergen!

Jeg sperret øynene på vidt gap da jeg leste her i januar at Iron Maiden skulle spille her i Bergen i august! Jeg kjøpte billett, og onsdag var jeg definitivt klar for kongene!

Scenen rigges. Legg merke til lysene!

Scenen var 60m bred, 30m høy og 20m dyp (litt større en ei vanlig intimscene altså), og minnet om et romskip. Showet startet med at det så ut som romskipet landet. Utrolig kult! Synd det fortsatt var lyst nok til å ikke få full effekt av lyssettingen.

Bruce i showe-form!

Med Bruce Dickinson hoppende rundt på scenen (han er faktisk 52 år!), og også resten av bandet i storform, MÅ det jo bli stemning! Også Eddie tok seg en tur på scenen, til publikums elleville begeistring! Selv om regnet en stund pøste ned i skikkelig Bergensstil, la det ingen demper på luftgitarspilling og allsang.

Eddie på scenen!

Bruce likte også det at de spilte inne på et slott! Et vikingslott, som han sa, til stoor jubel fra de 20.000 som hadde gjort det eneste riktige denne onsdagen: Å befinne seg på Koengen.

"Romskipet"

Iron Maiden har gitt ut en diger haug med album, og alle fikk selvsagt ikke høre «sin» godlåt. Noe som IKKE betyr at låtene som ble spilt ikke var av de beste! Jeg har hørt svært få Maiden-sanger jeg ikke liker!

Etter showet, med stjerner i øynene og nynnende på diverse Maiden-sanger, gikk vi på Garage for å høre på Maidenheads. Fått nok av Maiden?? Er du VILL? Man kan ALDRI få nok av Maiden!!

%d bloggers like this: