Monthly Archives: september 2010

Lørdagstur

Jardtrud leste en fin artikkel på bt.no, og vi fant ut at vi skulle prøve oss på denne turen på lørdag. Finværet var spådd, og vi i Bergen har jo klokketro på meteorologer. Finværet kom faktisk, og vi gikk innover Tarlebøveien i fint tempo. Silje K var også med, og hun fikk i oppdrag å løpe et par minutter, før hun snudde og gikk mot oss, gjentatte ganger.

Da vi kom til stigningen på Tarlebøveien, gikk vi rett frem mot Hardbakkedalen som angitt. Rett ned bakken, fant vi et skilt som det sto «Kulturminneveien» på, og det hørtes interessant ut. Vi fulgte denne stien oppover i en trolsk skog, med mange gamle trær med mye mose på. (En skog jeg ikke ville gått alene i etter mørkets frembrudd, da min fantasi er sterkt påvirket av å ha lest mye Margit Sandemo.. )

Ved den første gården (altså restene etter den), var det satt opp benker. Vi benyttet her sjansen til å spise litt mat i solskinnet. Vi vandret (les: småklatret) videre oppover stiene, til Silje K sa at neste bakken klarte ikke kneet hennes. Da snudde vi glatt. En femtenårings kne skal ikke køddes med, og NM er om bare en måned.

Oppover bakken fra stien og opp til Tarlebøveien hadde vi spurtekonkurranse. At Silje K var først oppe overrasket ingen. Vi to andre strevde oss oppover med puls tilnærmet maksgrensa, og hev godt etter pusten da vi kom opp. En tur som anbefales, selv om vi bommet litt på den veien vi egentlig skulle gå. Men den tar vi ved en senere anledning!

Dagens tall viser at vi gikk 13,17 km, vi var ute lenge i solen – nesten fire timer – og gjennomsnittshastigheten var behagelige 3,38 km/t.

Svartediket

«Svartediket er et vann som ligger i Bergen kommune i Hordaland. Det er en del av Bergens drikkevannsforsyning, og var kilden til Norges første moderne vannverk i 1855. Vannet ble ledet under trykk til byens husstander via støpejernsrør, og befolkningen i Bergen kunne få innlagt vann.

Svartediket (Wikipedia)

Svartediket ligger i dalføret mellom Ulriken og Fløyen. Isdalen, Hardbakkadalen og Våkendalen ender ned mot Svartediket. Svartediket het i tidligere tider Ålrekstadvannet.» (Wikipedia)

Det høres flott ut, ikke sant? Men Svartediket har også en litt dystrere side, og vandrehistoriene er mange. Black metal-musikalen som ble satt opp av Den Nationale Scene under Festspillene i Bergen 26. mai 2010, tar utgangspunkt i historien om pastor Tarlebø på Garmannslund. Garmannslund lå innerst i Isdalen, og på 1800-tallet drepte pastor Tarlebø, sammen med jordmoren «Sluggstein-Matja», hundrevis av barn og senket dem i Svartediket. Vi møter familien Deinaren, som måtte sette bort sitt barn til pastoren grunnet nød.

Kristian Espedal (www.dns.no)

Det er stort sett relativt kjente teaternavn som som er hyret inn, med Sigurd Sele i hovedrollen som Deinar. Som vokteren Heimdall var det dog et ganske kontroversielt valg av skuespiller (hvertfall syntes «hvermannsen» det iflg avisskriveriene…), nemlig Kristian Espedal (Gaahl).

Å se mørkeste Gaahl i en rolle som helt hvitkledde Heimdall  var merkelig, men jeg er av den oppfatning at ingen kunne passet bedre! Og dette var en musikal jeg ville se, og jeg håper de lager flere musikaler med skikkelig musikk!

Gaahl som Heimdall (www.blikk.no)

Torsdag 2. september tok derfor Rita, Pål, Tone og jeg turen til DNS. Småscenen er ypperlig til forestillinger hvor man skal få publikum til å føle at de er til stede i handlingen.

Lyd, lys, effekter: Utrolig bra!!

Nå har jeg sett andre kjente musikaler tidligere, og HAR sammenligningsgrunnlag (synes jeg selv hvertfall), og når man får ståpels fra isse til hæl er det et bevis på at musikken og effektene fungerer som de skal! Jeg skvatt flere ganger, og berømmer virkelig skuespillere og teknikere!!

Mye kan ikke forklares, men MÅ oppleves. Dersom du ikke har sett «Svartediket», foreslår jeg at du kjøper billett NÅ! Dette er et MUST å få med seg, og definitivt verdt pengene!!

Linker:

Hole in the Sky 2010

Lenge siden sist – jeg vet. Sykdom og variabel nett-tilgang får ta skylda denne gangen.

For å starte med det første først: Hole in the Sky 2010 var et kjempearrangement! Jeg hadde jo dobbeltbooka meg som vakt, og tilbrakte fredagen i godt selskap i garderoben. Nå skal jeg selvsagt ikke skrive her at alle som var innom var hyggelige, snille og greie – det er jo tross alt metalfolk, og man må jo holde på imaget.. (men de ER faktisk hyggelige, snille og greie så å si alle sammen!!)

Ikke direkte stressende i garderoben denne kvelden…

Som garderobevakt har man en del stille perioder hvor man kan ta seg litt fri (nok med én på vakt), og dermed få med seg en del av musikken.

Secrets of the Moon, The Devils Blood og Ihsahn var veldig bra! Helt ukjente band for min del – inntil nå. Og selvsagt rulet Cathedral og Venom!! Fantastisk energi og lyd!

I år var det loppemarked og auksjon med diverse metal-effekter, og Pål var meget glad gutt (og en god slump penger fattigere) da han vant budrunden om innrammede demoer fra bla. Enslaved og Immortal. Rammen er signert av ingen ringere enn Ivar Bjørnson himself! (Om noen av dere ikke vet hvem Ivar er, spark dere selv bak minst fem ganger, stikk hodet i toalettet og trekk ned. Evt Google it.)

  På lørdagen var jeg vakt i inngangspartiet, og der var det ikke tid til mange pauser for å høre musikk. Det var selvsagt en del morsomme episoder, og jeg skal nevne én:

Obituary

– For å komme inn måtte man ha bånd rundt håndleddet. Nyttet ikke med «crew/artist/ presse/whatever»-merke rundt halsen, bånd måtte det være. Og dermed stopper jeg en person som har ørten metallarmbånd på seg, men intet adgangsbånd. Han hadde festet det rundt artist-merket sitt, men mistet det. Jeg sa han måtte ha det rundt håndleddet, og får følgende svar: «I can’t have a GREEN band around my wrist, I’m going to play guitar after! It should’ve been black, with skulls and with some blood dripping!»  Vi ler og smiler, og resten av bandet venter mens han akkrediterer seg igjen. Det skulle tatt seg ut at Obituarys gitarist ikke fikk komme inn… Jeg hadde aldri hørt om Obituary, og hadde hvertfall ingen anelse om hvordan gitaristen så ut.. NÅ vet jeg det..

Ellers husker jeg Håkon med det «onde blikket», som prøvde å stirre meg i senk flere ganger i løpet av kvelden, og som var veldig artig å diskutere med da humoren vår var fullstendig på bølgelengde.

I tillegg ble jeg fridd til av en høy, meget koselig og artig kar med heftig skjegg! Vi bestemte oss for å stikke til Las Vegas. Det var dessverre ingen flybilletter tilgjengelig den natten, men kanskje jeg treffer på ham ved en senere anledning??

Å jobbe på HitS anbefales! Det er veldig profft opplegg rundt oss frivillige. Det er alltid noen i nærheten å spørre, og man er aldri langt unna noen med samband som kan kalle opp den du må ha tak på. Eget crewroom med kaffe, te, saft, mat, nøtter, frukt osv, hvor man kan ta noen velfortjente minutter fri, og snakke med andre frivillige. Så liker du metal og kosel… eh..*kremte*… fryktinngytende folk, er det bare å ta kontakt via hjemmesiden eller Facebook-gruppa du selvsagt allerede er medlem i! Ses neste år!!

Related Articles

%d bloggers like this: