Monthly Archives: november 2010

«Nabokveld»

Kiwi, poteter og hjertemedisin

Når man bor i en ganske stor by, er det ikke sikkert man noen sinne treffer på naboene sine annet enn i trappa/heisen og sier «Hei». Jeg overtok jo leiligheta mi etter Beate da hun flyttet to etasjer ned, og vi har hatt litt kontakt dann og vann. Begge har pratet med Carina innimellom, og nå fant vi ut at vi måtte ha en kveld for å bli skikkelig kjent!

To vakre damer

Snop som ernæringsrådet har bestemt er bra (hvertfall dersom man har litt fantasi.. ), inneholdende proteiner (ost), karbohydrater (kjeks), frukt/grønt (druer og kiwi) ble servert, samt poteter (chips) og hjertemedisin (rødvin).

Tida gikk utrolig fort der vi snakket om alt mulig og umulig – og enda litt til. Og ettersom både latter og rødvin forlenger livet, førte kvelden til at vi lever minst et par år lenger enn først planlagt fra høyere hold. Vitamininnsprøytning! =)

Advertisements

Torsdagsbadet

Lørdagsbadet har – hos meg – blitt til torsdagsbadet. Det er så utrolig deilig å senke sitt legeme ned i et basseng med godt og varmt vann etter en lang arbeidsdag!

I dag hadde jeg på meg pulsklokke, men den mistet mye kontakten med beltet, så den var det ikke mye vits i – bortsett fra å bruke den som stoppeklokke på svømminga. Gaffatape for å stramme til pulsbeltet blir da neste skritt…

Jeg svømte først 50 lengder = 625 meter på temmelig nøyaktig 20 minutter. Det betyr 31,25 meter pr minutt. Vi snakker altså her om ganske rolig og behagelig svømming, selv om pulsen på siste lengden steg til «hele» 142 slag pr minutt. Ved å bruke litt kalkulator, ser jeg at dersom jeg hadde svømt 30 lengder til i samme hastighet, ville jeg svømt 1.000 meter på ca 32 minutter.

Etterpå er det fast å konkurrere i å svømme tunnel, samt i å kunne svømme lengst under vann. Poeng for samlede og strake ben når man står på hendene er verdt å ta med seg (og ikke minst lure på hvordan i huleste heite de som driver med synkronsvømming får det til uten engang å ha henda i gulvet…), og ikke minst ha det veldig moro. En time går veldig fort!

Litt spent på hva min kjære kiropraktor sier i morgen, om det fortsatt er håp for en sliten revisorrygg.

We will be rocked!

SATS har i høst reklamert med spinningtimen «We Will Rock You«, og tanken min har vært: «Endelig en time med skikkelig musikk!» Dette måtte dermed prøves ut, og i dag kom endelig dagen. Midt i beste lunsjtid skippet jeg lunsjen med «verdens beste gjeng å jobbe med», til fordel for Trine på SATS i Lars Hilles gate.

Jeg er helt klart ikke alene om å ha fleksibel arbeidstid, for salen var litt mer enn halvfull. Med en flink instruktør som var god til å forklare ble dette veldig bra!

Å varme opp til U2, og spinne til Lenny Kravitz, Kiss, Iron Maiden (bena går rimelig av seg selv til «Run to the Hills», man digger jo samtidig..), Queen («Bicycle Race», samt selvfølgen «We Will Rock You»),  og en del andre jeg ikke husker akkurat nå, samt nedkjøring med Guns’n’Roses var innmari mye bedre enn alt annet.

45 minutter, med vondt i rumpa fordi det alltid er for lenge siden sist man har vært på spinning, gikk så fort som bare det, og jeg er allerede påmeldt neste onsdag!

Aberet var at jeg måtte jobbe inn tiden i ettermiddag, og dermed gikk glipp av taekwon-do-treninga. Dermed blir det å starte på jobb kl 07:00 neste gang, slik at man får med seg begge deler. =)

Skoleprosjekt i strikking

Som fem-/seksåring strikket jeg mitt første skjerf. Siden har jeg strikket, strikket og strikket. Og heklet litt innimellom. Å sette seg ned uten å ha noe mellom fingrene, skjer meget sjeldent. Gjorde hvertfall.. Etter at jeg flyttet til Bergen for litt over to år siden, har det vært veldig lite håndarbeid på meg. Noe av årsaken er nok at alt garnet mitt, alle pinnene og alle oppskriftene mv ligger på lageret. Jeg har riktig nok hentet rundpinnene mine, og noe til, men jeg har ikke plass til alt garnet, og motivasjonen har vært temmelig langt vekk.

Så fikk jeg beskjed fra Jardtrud at hun ønsket seg nye grytekluter (se eget innlegg), og etterpå skulle jeg strikke en pingvindrakt til en to-åring (begynner å nærme meg ganske ferdig, er bare montering og votter igjen – bilder og innlegg kommer!), og så forteller min datter Silje K meg at hun skal strikke seg lue og votter som prosjekt på skolen.

Jeg burde jo selvsagt lært henne å strikke da hun var fem, men tålmodigheten min var dessverre ikke stor nok (Utrolig at min bestemor orket å lære meg.. TAKK – hvor du nå enn er hen..). Jeg mener å huske at Silje K strikket litt på barneskolen – et pannebånd eller noe slikt – men utover det har det nok ikke blitt strikket eller heklet noe fra hennes side.

Silje K legger opp masker til lue

Så på lørdag handlet vi garn, og så var det å legge opp. Dette er jo et skoleprosjekt i kunst og håndverk, så hun må jo gjøre ALT selv. Jeg viste henne, og så måtte hun gjøre som jeg viste. Etter hvert gikk det bedre å legge opp masker, og hun la opp passe stramt/løst også – og det er jo viktig at det ikke blir for stramt hvertfall. Ei lue man ikke får på seg fordi man la opp for stramt, er litt bortkastet ressurser.

Vrangbord med to rette og to vrange bød også på en liten utfordring. De rette gikk ganske bra, og til slutt de vrange også. Hvertfall når jeg kunne sitte ved siden av å vise med mitt strikketøy i begynnelsen. Hun lærte seg å se forskjell på rette og vrange masker, og DET er jo bra!

Hun skulle strikke litt mer i kveld når hun kom hjem, og jeg håper hun kan bli såpass ferdig med vrangborden slik at læreren i kunst og håndverk kan hjelpe henne litt (vise, ikke gjøre for henne) med å skifte til større pinne, samt øke noen masker i skoletimen i morgen.

Nå skal hun selvsagt ikke strikke ensfarget da, så enkelt kan det jo selvsagt ikke gjøres. Selburoser skal det være! Heldigvis fant vi oppskrift på lue og votter akkurat slik hun ville ha det, så hun slapp å lage mønsteret selv.

Jeg regner med å måtte «ofre» et par kvelder for å hjelpe henne (uff, så fælt.. tilbringe litt ekstra tid med min datter.. ), og det blir spennende å se hvordan resultatet blir. (Jada, selvsagt kommer det bilder!)

Svømming

Jeg var hos legen min forrige onsdag, og hun ga meg rådet om å svømme for å få løst opp og myket litt opp min småstive nakke og rygg. Hun sa det var et varmtvannsbasseng på SATS Nesttun, som ofte var ganske tomt på kveldstid. Jeg elsker jo å svømme, så det er jo ikke akkurat det verste rådet jeg har fått..

Jeg er jo medlem på SATS, men har et bronsemedlemsskap, som betyr at jeg kan trene på ett bestemt senter. «Mitt» senter er Lars Hilles gate. Å svømme på Vannkanten koster 100-120 kr hver gang, og på Sentralbadet koster det 60 kr, men jeg vet ikke om det er oppvarmet.

Tanken om å oppgradere medlemsskapet mitt til sølv, slik at jeg kunne trene på alle sentre i Bergen, ble meget fristende. Det ville maks være snakk om en hundrelapp til i måneden, og det er jo knappe to turer på Sentralbadet. Jeg ringte dermed til SATS, og spurte om hva det ville koste meg å oppgradere mitt medlemsskap til sølv. Beskjeden jeg fikk på øret var: «Du har allerede sølvmedlemsskap, du!» DET hadde jeg fullstendig glemt, og jeg husker fortsatt ikke, at det var det jeg fikk for to år siden. Men det spiller jo ingen rolle!

Gladnyheten måtte selvsagt spres til Jardtrud, som har toet sine hender for at jeg ikke kunne være med å trene på SATS Sandviken, og dermed ble det bestemt at vi skulle på svømming torsdag.

En time i deilig, varmt vann er utrolig deilig! Også kjekt å merke at man ikke helt har glemt hvordan man svømmer.. Noen lengder brystsvømming ble det, og litt lek. Konkurranse om hvem som kunne svømme lengst under vann feks, må man jo ha!

Nå som jeg ikke kan bruke foten min noe særlig, er jo svømming perfekt! Så på mandag var det ut dit igjen for mer svømming og lek – samt torsdager fremover. Både jeg og ryggen min gleder seg!

NM i Ålesund

Oppladinga til NM for min del var litt laber, da jeg på mandagstreninga klarte det kunststykket å hekte venstre lilletå i sparringsmatta. Det var på ingen måter behagelig, og nedising måtte til. Utover tirsdag og onsdag antok tåa de fleste farger frem til mørk lilla/blå/rød, og var ikke direkte god å gå på.

Vi fra Bergen kom med egen buss, og 9 timer i buss kan være en utfordring. Med musikk på øret og «guiden Geir» kom vi oss godt igjennom turen. Timene i sko og med bena rett ned førte definitivt ikke til noen positive virkninger på min lilletå, men det tenkte jo ikke jeg på – da..

Innveiinga gikk som forventet bra, og Peppes Pizza fikk besøk av meg, Silje K, Eva M, Malene og Bjørn E. Mat må man ha!

Lørdag var det tidlig opp for å spise en god frokost, og så rett i hallen. Junior gup skulle gå mønster, og Silje K møtte Victoria fra Ålesund. Begge gikk veldig bra. Victoria vant dog, og Silje K hadde dermed resten av dagen «fri» – hvertfall frem til innmarsj og åpningssermoni.

Jeg var så heldig å møte Trine i første runde i mønster, og valgte Wha-Rang som valgfritt mønster. Dommeren trakk Do-San. Jeg gikk feil på begge mønstrene (helt utrolig at det går an – menmen), men følte jeg gikk ganske bra likevel. Trine gikk – ikke direkte overraskende – videre til neste runde.

Noen av premiene det ble kjempet om.

Etter innmarsj, åpning og lagmønster, var det sparring som sto på programmet. Jeg møtte Ingrid, og hun er i littegranne bedre form enn meg. 2×2 minutter er ganske lenge, men jeg synes tida gikk veldig fort. Ikke var jeg utslitt heller, og det skal jeg være. Noe med forberedelsene mine stemte tydeligvis ikke, for jeg sparret rett og slett elendig. Jeg glimtet dog til innimellom, men laaangt fra nok til å kjempe om seieren. Artig var det selvsagt likevel, og det er ingen tvil om at den beste utøveren vant her også.

Etterpå var det tilbake på hotellet, dusje og slappe litt av – samt pleie en enda vondere og enda mer hoven lilletå – før banketten. Pensko må man jo ha på seg, selv om tåa er hoven og øm, og det angret jeg på hele kvelden, samt søndagen.

Søndagen opprant, og igjen måtte vi tidlig i hallen. Silje K skulle gå sparring, og det endte med en liten «blåveis» – og bronse – til Silje K, og fortjent seier til Mina. Sparringstrening det neste året skal prioriteres både av meg og Silje K.

Pga min ikke helt medgjørlige og smertefrie lilletå, valgte jeg å trekke meg fra knusingen. Fire plank med sidespark er «plankekjøring» om man treffer riktig, men ikke fullt så artig om man treffer feil. Uten skikkelig balanse i venstrefoten var sjansen ganske stor for å treffe feil, og to føtter som ikke funker – det funker ikke..

Etter lagsparringen var det rett i bussen og hjem til Bergen igjen. En litt roligere gjeng nå enn på vei oppover. Denne gangen kapret jeg et sete helt for meg selv, og fikk hvilt foten min hele veien.

Takker alle som var med på å arrangere NM/LM i Ålesund for et fantastisk arrangement, og for alle folkene som hver gang gjør at det er kjempemorsomt å være på et slikt mesterskap! Ekstra artig var det jo å treffe igjen folkene fra Åndalsnes.

Jeg gleder meg allerede til neste år, da det arrangeres her i Bergen. Vi ses!! =)

For bilder: Josteins bilder  Egils bilder

%d bloggers like this: