Monthly Archives: juni 2011

CAREs skrittkonkurranse

Skrittkonkurransen til CARE og Grete Roede har jeg skrevet en del om, og den ble avsluttet 20. mai. Vinnerne er trukket – gratulerer til dem, og ønsker dem en fantastisk tur! Jeg gleder meg til å høre om turen!

Fikk en koselig mail nå i juni, fra CARE, som lød:

Takk for at du deltok
Jeg vil sende en stor takk til deg for din deltagelse i skrittkonkurransen Gå i Hennes Spor. Du var en av over 2000 deltagere som i vår gikk 8000 skritt daglig i én måned. Jeg håper konkurransen bidro til inspirasjon og motivasjon.

Gjennom felles innsats fikk vi samlet inn over 400 000 kroner som vil finansiere bygging av 4 brønner i Mali. Tusen takk for at du var med på å bidra til dette. Jeg vil også takke Grete Roede for samarbeidet rundt arrangementet.

Vi har nå trukket ut 2 heldige vinnere som får en tur til Mali. Hovedpremiene er altså trukket, men det er mange flere premier igjen. Vinnerne vil bli kontaktet i løpet av juni.

Med vennlig hilsen
Torild Skogsholm

Mine resultater i forhold til de andre deltakerne ble som følger:

Jeg hadde jo som mål å gå lenger andre runde enn første, men den røk med noen få skritt – temmelig nøyaktig 5.227 skritt. Målet om å være over gjennomsnittet ble oppnådd, så sånn sett må man vel være fornøyd. Har jo tross alt en meget stillesittende jobb, og med mye jobbing blir det lite trening – dessverre.

Uansett har over 2.000 deltakere registrert skrittene sine i en måned, og dette har jo ført til gode penger til hele 4 brønner! Dette gir ca 3.000 mennesker tilgang til vann! Ikke dårlig av en liten gjeng med turgåere fra lille Norge.

Det er lov å håpe at CARE og Grete Roede lager en slik kampanje også neste år. Jeg skal i så fall selvsagt være med!

Vidden by night

Utsikt fra Fløyen - klare for tur!

Litt spenning  og forandring i hverdagen må man ha, og denne ukens spenning ble turen fra Fløyen til Ulriken – nattestid.

Nå er det ikke så veeldig mørkt nattestid på denne tiden av året – hvertfall ikke så veldig lenge, men skumt blir det jo, og det skal ikke så mye mørke til før man mister litt dybdesyn.

Fredagskvelden samlet Carina, Silje K, Silje, Celine , Halldis og jeg oss, og tok banen kl 23.30 opp til Fløyens topp. I sekkene våre hadde vi nok utstyr til å minst klare oss et par dager på fjellet – det føltes hvertfall slik da vi pakket nedi alt fra sportstape til matpakker.

Fra Fløyen ruslet vi oppover til Brushytten og Rundemanen og et stykke ned mot Tarlebøvannet, før vi tok stien bortover vidden. Ingen av oss hadde gått her før, så kartet jeg hadde fått tak i fra Turistforeningen var kjekt å ha.

Beskjeden jeg hadde fått, var at det omtrent var som å gå på Landåsfjellet. Det samsvarer ikke helt med de bakkene som måtte forseres. Og da snakker jeg ikke om småbakker, men «klatrebakker» både opp og ikke minst ned. Jeg har høydeskrekk, og visste allerede etter første bakken opp fra demningen ved Øvre Jordalsvatnet (Trappefjellet), at det var umulig å snu, fordi jeg ikke ville komme meg ned igjen der jeg nettopp hadde gått opp.

Det var spådd finvær (oppholds og klart). Det stemte ikke helt med hva vi fikk..  Fra et stykke oppe på Langelifjellet regnet det mer eller mindre hele turen. Ikke striregn, men nok til at vi var sjeleglade for ullundertøy og vanntette jakker og bukser. Når det regner i fjellet, må vannet gjøre av seg et sted, og mesteparten ble igjen i myrer og gjørmehull vi måtte forsere på mer eller mindre elegante måter. Vi møtte på flere som gikk turen, blant annet fra Bergen Turlag. Også de hadde forventet seg oppholds og klarvær. Veldig kjekt å snakke med så positive og glade mennesker på turen!

Ned Borgaskaret var det like før vi ikke kom lenger, da det var rimelig bratt ned. Vi kom oss ned ved hjelp av psykologiske egenskaper vi ikke helt visste vi hadde. («Vi» = et par stykk, resten klarte seg fint.. de som ikke har høydeskrekk….)

Fra Fløyen til Turnerhytten

Neste bøyg var ned mot Smedmyren. I mine øyne var det et utallige meter dypt stup rett ved siden av stien. Vi klatret ned en veldig bratt fjellside, og her var jeg rett og slett redd. Silje K loste Carina og meg trygt ned. Etterpå så jeg stien som nok var litt sleipere, men akk så slakkere, som vi kanskje heller burde tatt. Jeg så også at det dype stupet ikke var så ille likevel (høyt ja, men ikke akkurat rett ned i Isdalen slik jeg trodde…det var snakk om «8 trappetrinn» som Silje K sa, så tja.. 5-6 meter?); øynene hadde spilt meg et lite puss.

Vi var innom Turnerhytten og varmet oss litt. Den var stengt, men døren til «hallen» var åpen. Der var det tepper på gulvet, benker, og et par ullpledd. Ingen påsatt varme, men vi var innendørs. Deilig å kunne få av seg litt vått yttertøy, tulle seg inn i ullteppe og spise litt. Dit er det iflg min kjære pulsklokke 13,29 km. Batteriet sa der takk for seg, så hvor langt vi gikk resten av turen vites ikke. Det tar vi dog sikte på å sjekke ved en senere anledning.

Resten av turen var grei, men pga sleip bakke var det småskummelt enkelte steder dersom man ikke hadde bra såle på skoene. Vi kom fra turen uten varige mén, men om jeg noensinne skal gå turen igjen, skal det være etter en laang tørkeperiode – og i fullt solskinn…

Lenker:
Ut.no
Bergen Turlag

Torsdagsrock på Hulen

Istårns vokalist

Hulen har kjørt torsdagsrock hele året, og torsdag 2. juni var semesterets siste. Som metalfan må man jo innom Hulen innimellom, og jeg må flaut innrømme at jeg aldri har vært der før denne torsdagen. Innbydelse til begivenheten kom fra to medlemmer i Hadens, som skulle spille. Og endelig hadde jeg muligheten til å høre dem!

Det var tre band som skulle spille for oss, og først ut var Istårn. Vokalisten Nichlas hadde kveldens desidert beste sminke og lengste nagler. Gutta i Immortal ville ha nikket anerkjennende.

Hadens

At Immortal er heltene også til Hadens, er det liten tvil om. Growlingen sitter godt også her, og bandet er godt samspilt.

Sist ut var Vinterbris, og her hører man en viss forskjell fra Istårn og Hadens. Vokalisten har tydeligere growling, gitarene er litt skarpere og høres bedre, og bandet fremstår som hakket mer profesjonelt enn de to andre – i mine ører.

Vinterbris

Vinterbris kom ut med plate mandag 6. juni, og vi hadde muligheten til å kjøpe denne rett etter konserten.

Gruppene har meget dyktige trommiser, som fint klarer temposkiftninger i høygir.

ALLE tre gruppene imponerte meg STORT, og leverer trøkk og energi i lange baner. Jeg hadde en topp kveld sammen med 30-40 andre headbangere som hadde funnet veien til Hulen, og jeg håper Hulen fortsetter med å la amatørband spille. Det er kjekt for bandene og ikke minst for oss metalfans som får hørt band som er up and coming!

Helt tydelig at Bergen fortsatt er metalhovedstaden, og at det spirer og gror meget godt i «De fire store»s fotspor!

%d bloggers like this: