Tanker på en meget spesiell lørdag…

Først: Hvem i dypeste granskauen skulle tru at jeg ble så avhengig av å se Tour de France, at jeg gikk tidligere fra jobb for å se mest mulig av fredagens etappe? Neppe noen som helst. Men slik er altså ståa. Jeg kan takke Jardtrud og Carina. Det er kjekt med sportsgalninger som venner.

Nå ble det ikke TdF som ble sett på, men nyhetsoppdateringer om bombeangrep i Oslo, og etterhvert skyting på Utøya. Et fullstendig uvirkelig scenario. I fredelige Norge?!? Slikt skal jo ikke skje her!

Når man har to nevøer på Utøya, kan man si at man var litt shaky. Rykter om at Gardermoen var stengt, gjorde at jeg halvveis forberedte meg på å kjøre hjem om natten. Gleden og lettelsen var stor da vi ved åttetiden fikk bekreftet at begge var uskadd.

Det var først oppnådd kontakt med Espen. Han hadde gjemt seg i ei hytte sammen med flere andre. Han fortalte etterpå at han hadde hatt kontakt pr sms med «verden utenfor», en venn i Røde Kors. Gjerningsmannen hadde prøvd å komme inn i hytta, men ikke klart det. Et skudd ble avfyrt gjennom døra, men heldigvis traff det ingen.

Magnus hadde kommet seg ned til vannet, og etterhvert lagt på svøm. 45 minutter i iskaldt vann. Skudd som ble løsnet og havnet i vannet rundt ham. Hans egne ord: «100 meter til ville jeg ikke klart.»

Det ungdommene på Utøya har opplevd, erfart, sett og hørt, vil for alltid prege dem. Jeg kan ikke tro at noe slikt noensinne kan glemmes. Det marerittet foreldrene opplevde før kontakt var oppnådd, kan jeg ikke forestille meg – noen sinne.

Jeg og mine var heldige. Begge to kom hjem fysisk uskadde.

Mine tanker går selvsagt til de som ikke får hjem sine. Jeg håper alle involverte etterhvert vil komme seg gjennom denne dypt tragiske hendelsen, og bli i stand til å gå igang igjen med et nogen lunde «vanlig» liv.

Slike hendelser kan ikke stoppe oss, men gjøre oss sterkere. Å ta vare på hverandre er det beste vi kan gjøre. Vi kan ikke la slike hendelser ødelegge for oss.

Jeg avslutter ved å tillate meg å sitere Magnus fra et intervju hos NRK i dag: «Vi må fortsette som før. Vi kan ikke gi han den seieren og slutte å komme på Utøya. Da har vi tapt.»

Advertisements

Posted on 23.07.11, in Dagliglivet. Bookmark the permalink. 5 kommentarer.

  1. Jeg er så sjokkert! Dette tar det virkelig lang tid å fordøye. Det er tungt å være i Oslo nå, men det er akkurat her vi skal være nå, vi kan ikke flykte fra byen. Vi må ta den tilbake og gjøre den vår. Alle mine tanker går til de pårørende.

    • Jeg har sett nyheter hos Carina (jeg har ikke TV) nesten hele dagen, tårene triller for «ingenting», og hele meg er i en slag «døs». Ingenting føles viktig lenger. Who cares om hvem som vinner TdF eller en fotballkamp. Skulle gjerne vært hjemme nå. Neste lørdag begynner sommerleiren i Surnadal, og det blir utrolig godt å se igjen folket.

      Det er viktig å ikke la seg skremme!

      • Jeg har vært klistra til TV’en i over et døgn jeg nå. Søvn føles uviktig. Nå begynner endelig sjokket å legge seg, kanskje vi så smått kan begynne å fungere som vanlige mennesker igjen. Gleder meg helt enormt til å komme HJEM på leir, og treffe alle kjente og kjære igjen. Vi har disse dagene sett hvor mye mennesker betyr for hverandre, det er viktig å ta vare på det vi har 🙂

  2. det är en grym och kall värld vi lever i. full av avskum. fy fan!

    • Ja, jeg har store problemer med å forstå hvordan noen kan gjøre andre så vondt. Vi får stå sammen, så kanskje avskummene blir færre – det er hvertfall lov å håpe..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: