Category Archives: Prosjekt NM

Knarvikmila – høstens vakreste (og våteste?) eventyr

Oddvar Brå åpnet showet

Som skrevet i tidligere innlegg, ble jeg «lurt» med til å gå Bergen Fjord Tour under Knarvikmila i år. Lørdag 3. september våknet jeg tidlig opp etter en sen natt, og kikket ut for å konstatere at det regnet. Jeg hadde mest lyst til å snu meg, dra dyna over hodet og sove videre. 3 timers søvn er ikke akkurat perfekt oppladning, og regn er ikke det man håper på når man skal tilbringe 6-7 timer utendørs i naturen.

Kjell hadde bursdag, og jeg visste at han sannsynligvis stilte. Vi var i utgangspunktet flere også. Jeg gravde nedi meg selv og fant et lite snev av iherdighet og stahet, og tenkte at jeg neimen skulle være pingle og trekke meg!

På Thon Hotell Bryggen fikk vi utdelt startnummer og et kort som skulle klippes på ulike stasjoner i løypa. Selveste Oddvar Brå skulle være «hare», og åpnet showet.

Maaaaat!

Det bar oppover bakker, og oppover til Munkebotn. Allerede her måtte jeg frem med Ventolinen, og gledet meg vilt til fortsettelsen. Jeg lurte virkelig på om denne turen var en lur idé.. Heldigvis er Kjell en meget tålmodig person. Fordelen er at begge har sitt, og fordi han hadde trøbbel med knær og ankler, ble nedoverbakkene også relativt rolig gjennomført. 26 km «rusletur» med andre ord.

Etter litt gange på vei og flere stier, kom vi til Rolland skole, hvor dugnadsgjengen sto klar med Olamatpakker og saft. Jeg hadde med meg mer enn nok mat, men for det første hadde det hittil ikke vært nødvendig, og for det andre hater jeg å sitte og spise i regnvær..

Tilgang til garderobefasiliteter ble godt mottatt, og jeg som trodde jeg ikke var våt (av svette) under regnklærne tok grundig feil. Tørre klær her hadde vært topp! Neste år blir skift lagt i sekken.

Fra Rolland bar det oppover, og vi gikk et godt stykke på fin vei. Etterhvert ser vi et flott skilt: 13 km igjen til mål. Vi er halvveis! Begge har et mål om å gjennomføre uansett hvor lang tid. Så ser vi oppover mot Melingen, og motet faller en smuule..

Lokalbefolkning..

Halvveis!

Og nå står Melingen for tur..

Melingen var fæl. Faktisk rett og slett grusom. Jeg telte skrittene mine, og bestemte meg for å gå et visst antall skritt før jeg tok pause. Ryggen verket, lårene verket, leggene verket, lungene verket… Vi kunne jo ikke gi opp og snu! Iherdigheten vant selvsagt, og til slutt var vi oppe. Jeg ville ikke se en eneste oppoverbakke til..  Selvsagt fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, men de var så små at det gikk helt greit.

Sammenligning iflg min pulsklokke (selvsagt med forbehold her om at dataene viser riktig ): Fra start og opp Munkebotn er det på det bratteste 12 % stigning. Melingen har ca 15,7 % stigning… Opp Melingen har man 14 km i bena (herav blant annet opp Munkebotn…), og det kjennes…

5 km igjen til mål!

Heretter var det grus og asfalt som gjaldt. Vi tok ikke pause før kortklippingen under Nordhordlandsbrua. Været begynte å lette litt, men regnklærne forble på. Over Nordhordlandsbrua blåste det rimelig heftig, og jeg misunner ikke de som løp halvmaraton i slik vind, med bare vanlig løpeklær. Vi tok selvsagt taekwon-do-inspirerte bilder på brua.

Etter Nordhordlandsbrua bar det til skogs igjen. På stier med stein og myr. Å balansere på steiner med over to mil i beina kan være et morsomt syn. Mange steder var det dog lagt over planker med sklisikkert materiale på. Etter nesten to kilometer her, kom vi til Hagelsundsbrua. Resten av veien var plankekjøring, selv om den siste bakken opp til Nordhordlandshallen og stadion var relativt slitsom. Dette pga av våre tunge ben, ikke pga bratthet eller lengde..

Medaljen passer utmerket i min samling

Vél inne på stadion og noen meter fra mål, samlet vi våre siste krefter og jogget i mål. Deilig å kunne hente krefter etter 26 km i ulendt terreng!

Dagens lille spasertur..

Selv om vi gikk litt saktere enn de fleste (les: alle) andre, betyr ikke det at vi spaserte søndagstur.

Vi tok ca 45 minutters pause på hele turen, og mesteparten der var nok på Rolland.

Snittpulsen min var på 112 slag/min med en maks på 157. Vi gikk til sammen en kilometer oppover, og omtrent det samme nedover, og det høyeste punktet var 282 meter over havet.

Bevegelsestiden var 5 timer og 45 minutter, og inkludert pauser brukte vi 6 og en halv time på turen. Dette gir en hastighet (uten pauser) på 4,5 km/t og (med pauser) 4 km/t.

Målet mitt var å gjennomføre, og jeg beregnet en hastighet 4 km/t. Man må si at måloppnåelsen dermed har vært meget høy.

Nå ser jeg frem til neste år, og jeg regner med å se DEG der også! 

Advertisements

Liten trimtur rundt Storelungeren

Storelungeren anno 1930 (Wikipedia)

Store Lungegårdsvannet er en våg i Bergen kommune i Hordaland. Store Lungegårdsvannet ligger i overgangssonen mellom Bergen sentrum og bydelene i sør. Vågen var opprinnelig en arm av Puddefjorden, og blir i dagligdags tale gjerne kalt Storlungeren. Navnet kommer av Lungegården, en herregård som ble dannet av kjernen i Nonneseter klosters gods etter at dette ved sekulariseringen i 1528 ble overdratt til riksråd Vincens Lunge. Store Lungegårdsvann ble i middelalderen kalt Ytre Alrekstadvågen etter kongsgården Ålrekstad (mens Lille Lungegårdsvann ble kalt Indre Alrekstadvågen).

I 1930-årene var Store Lungegårdsvannet et attraktivt rekreasjonsområde med båthavner og strandbredder der byfolk holdt seg på fine dager. Fra1950-årene ble vannet sett på som en ressurs for byen for å dekke akutte arealbehov innen trafikk og godstransport. Som en følge av dette har østre bredd lenge vært en «bakgård» preget av tilfeldige og gjentatte utfyllinger, og med en utilgjengelig og en lite attraktiv strandsone. Gamle Nygård bro går over Store Lungegårdsvannet, og var en vippebro som slapp dampbåten fra Lille Lungegårdsvannet ut til Laksevåg. (Wikipedia) 

Oversiktsbilde over Storelungeren

Solen sloss med regnet i Bergen onsdag. Jeg skulle gjøre lekser før kurset på kvelden, men da jeg så antydning til blå himmel måtte jeg bare ut.

Småkjedelig å stikke en tur selv, men også deilig med musikk på øret og bare labbe fort avsted.

Det fine med Storelungeren, er at man kan gå, løpe, sykle, spasere – akkurat som man vil. Det er satt ut benker slik at man kan hvile, eller bare nyte tilværelsen. Den er perfekt til intervalltrening, transportetappe, trimgåtur, rusletur hånd i hånd med kjæresten, prate-om-alt-nytt-tur med venner, joggetur, spurting, løpetur… u name it..

En lite vinddrag gjorde at vannet kruste seg litt på toppene, og det var rett og slett nydelig!

Tallene viser at jeg gikk i snitt 6,1 km/t i 38,02 minutter med en snittpuls på 135 slag/min, og at jeg på turen forbrente 384 kcal.

Dansker til fjells

Jeg har tre søskenbarn i Danmark. Skikkelig flatlandskrabber, selv om rett skal være rett: Elisabeth har vært på Ulriken tidligere – gått selv både opp og ned. Tirsdag kom Elisabeth på besøk, sammen med venninnen Janne.

Utsikt mot Ulriken og sørover

Elisabeth og Janne på toppen

De kom til et Bergen som badet i sol, og det måtte jo benyttes! Vi tok derfor turen opp til Fløien, med Fløybanen. Derfra gikk vi til Brushytten, og videre til Blåmanen.

Jeg forespeilte dem fantastisk utsikt som betaling, og sa at veien ikke var så bratt. Heldigvis trodde de på meg. Elisabeth utbrøt ved Brushytten: «Nå sier hun (Susann) snart at det er opp dit vi skal..», og pekte opp på varden på Blåmanen. Noe jeg jo kunne bekrefte…

Blåmanen er littegranne høyere enn Danmarks høyeste topp..eh.. haug – Himmelbjerget (147 m), nemlig 407 meter høyere.

Dagens gangrute

Et lite sidespark på toppen, som viser at her trengs det både tøying og pressing...

For å toppe det hele gikk vi hjem til Danmarksplass igjen, og turen tok dermed litt over tre og en halv time. En tur innom Rema selvsagt, for Litago og banan (og en deilig is) – akkurat som vanlig når jeg komme den veien. 12,14 kilometer tilbakela vi i strålende solskinn. Deilig!

Tidlig en lørdags morgen..

våknet jeg. Og dermed var det ut på en liten tur – igjen. Turen ble gått sammen med Carina – igjen. Og gjett hvor vi gikk? Jepp.. Storelungeren – igjen..

De svarte strekene - du vet hva de betyr....

Vi har blitt litt vanedyr, men pga været ble det bare en kort tur. Vi hadde større planer dersom været var bra, men over steiner og på bratte stier når det regner er ikke helt vår greie.

Nå var vi heldige, da – det var oppholds hele tida mens vi var ute. Det regnet desto mer da vi kom inn…

I dag var det padlere i Floridabukten, og en haug med folk. Vi fikk derfor ikke løpt den strekningen i dag, men det tar vi igjen.

Vi lurte jo på hvor lang tid det tok før vi igjen var nede på samme tid som for over en måned siden.

3 minutter raskere enn på torsdag! Vi er rå..

Svaret fikk vi i dag. Det manglet 20 sekunder på å tangere rekorden! Dvs at vi definitivt er i gang igjen etter ferien! Deilig, deilig, deilig!

Etterpå satte vi (kremte, les: jeg..) opp persiennene Carina kjøpte seg forrige uke, og hun strøk sine nye gardiner. Det ble rett og slett lækkert!

I morgen er det atter en dag, og da blir det nok bare en rolig tur tenker jeg. Godt det også iblant!

Påmelding til Knarvikmila 2011: Check!

Påmeldingen bekreftet..

Om jeg er gal? Tja, det lurer jeg også litt på…. Jeg har ganske utydelige grenser for min galskap.

For noen uker siden var Ingunn og Kjell på besøk, og Kjell fikk en telefon fra sin bror. Han skulle delta på Knarvikmila lørdag 3. september, og ville ha med Kjell og Ingunn også… Og alle vet jo hvordan én entusiast kan få med en ny entusiast, som påvirker flere til å bli med..

Nå må det sies at Knarvikmila består av mye mer enn et tikilometersløp. Det er et halvmaraton også. Og så har vi KnarvikXtrem da, for de skikkelig tøffe – de som ikke synes det er noe spesielt hardt å løpe halvmaraton på flat vei, men som vil ha litt flere utfordringer.

For de mindre tøffe har vi 5-kilometersløpet, og naturløyper for de aller minste og de som bare vil kose seg litt (lengste naturløypa er på 7,5 km, så det er en bra «kose»tur..). Minimila er for de litt større minste, og ungdomsløpet for de i ungdomsskolealder.

Bilde fra deler av postveien. (knarvikmila.no)

Og så har man Bergen Fjord Tour, som er en turmarsj som starter på Bryggen i Bergen, og avsluttes på Knarvik skole. Det er her mine ben og min galskap kommer inn. Eller… jeg skylder på Kjell.

Det er heldigvis ikke tidtaking (ei heller tidsbegrensning etter det jeg forstår..) på denne turen, som er på 26 kilometer. Jeg har aldri gått 26 kilometer i ett strekk før, og jeg har aldri gått den veien vi skal gå. Jeg har ingen anelse om det er bratt, steinete, myrete eller fin sti/vei. Eneste jeg vet, er at løypa stort sett følger gamle postveien.

Jeg har googlet denne veien litt, men finner ikke så veldig mye informasjon om den. Jeg er derfor spent på hvordan dette skal gå, men er klar på at jeg skal fullføre – uansett.

Det er satt opp buss tilbake til Bergen for deltakerne, men jeg lurer på om den fortsatt går når jeg kommer frem? Tar med meg busskortet mitt jeg, tenker jeg, for å være på den litt sikrere siden, selv om det går busser ca hver halvtime og startnummeret mitt teller som billett…

Men jeg gleder meg! Fotoapparat og pulsklokke, samt næring i form av nok drikke og litt annet «snadder» (energibarer, nøtter, banan osv) skal selvsagt være med. Turen skal behørig dokumenteres! Og kjenner jeg været rett, er det greit å ha med seg tørre sokker og regntøy også..

Og du? Vi møtes på Thon Hotell Bergen Brygge kl 09.00 for startnummer!

Påmeldingen fikser du HER!

Endelig Storelungeren igjen!

De svarte strekene er som vanlig våre "løpe"strekninger

Etter laaang ferie og late dager (unntatt uka i Surnadal), kom Carina og jeg oss endelig rundt Storelungeren igjen. Den satt langt inne, for vi har vært like (lite) motiverte begge to, men spesielt jeg…

Solen skinte fra relativt klar himmel, men jeg hadde virkelig ikke lyst ut. Jeg hadde jo allerede vært ute i dag! Gikk helt opp til Kiwi i Bjørnsonsgate og ned igjen! Riktig nok et legebesøk, og rusling til og fra, men likevel!

Det «dumme» med legebesøket var at hun foreskrev to timer tur hver dag – og sykemeldte meg i en måned. Hun er litt «rar», men skal jeg hente meg inn igjen må jeg på tur. Enkelt og greit. I tillegg fikk jeg med meg ei laang liste med ulike blodprøver jeg skal ta på Haukeland på mandag. Også dét helt etter boka hennes. Én ting var udelt positivt med besøket: Hun målte blodtrykket mitt, og jeg (og legen min) kan herved tilbakevise enhver påstand om at «alle» overvektige har høyt blodtrykk. Jeg hadde 120/70 = så å si perfekt… Hah! Rene ungjenta, jeg jo!

Tallenes tale..

Ikke mye jogging på oss i dag, men hovedsaken var å komme seg i gang igjen. Tidsmessig var vi helt på bærtur, men vi er enige om å starte på scratch. Nå har jeg jo selvsagt tiden fra tidligere runder, og de er greie å ha for sammenligningen sin del. Blir litt artig å se hvor lang tid vi bruker på å komme ned igjen på den raskeste tida, som var for over en måned siden..

Om det var en deilig tur? Oh yeah! #blodsmak!

%d bloggers like this: