Knarvikmila – høstens vakreste (og våteste?) eventyr

Oddvar Brå åpnet showet

Som skrevet i tidligere innlegg, ble jeg «lurt» med til å gå Bergen Fjord Tour under Knarvikmila i år. Lørdag 3. september våknet jeg tidlig opp etter en sen natt, og kikket ut for å konstatere at det regnet. Jeg hadde mest lyst til å snu meg, dra dyna over hodet og sove videre. 3 timers søvn er ikke akkurat perfekt oppladning, og regn er ikke det man håper på når man skal tilbringe 6-7 timer utendørs i naturen.

Kjell hadde bursdag, og jeg visste at han sannsynligvis stilte. Vi var i utgangspunktet flere også. Jeg gravde nedi meg selv og fant et lite snev av iherdighet og stahet, og tenkte at jeg neimen skulle være pingle og trekke meg!

På Thon Hotell Bryggen fikk vi utdelt startnummer og et kort som skulle klippes på ulike stasjoner i løypa. Selveste Oddvar Brå skulle være «hare», og åpnet showet.

Maaaaat!

Det bar oppover bakker, og oppover til Munkebotn. Allerede her måtte jeg frem med Ventolinen, og gledet meg vilt til fortsettelsen. Jeg lurte virkelig på om denne turen var en lur idé.. Heldigvis er Kjell en meget tålmodig person. Fordelen er at begge har sitt, og fordi han hadde trøbbel med knær og ankler, ble nedoverbakkene også relativt rolig gjennomført. 26 km «rusletur» med andre ord.

Etter litt gange på vei og flere stier, kom vi til Rolland skole, hvor dugnadsgjengen sto klar med Olamatpakker og saft. Jeg hadde med meg mer enn nok mat, men for det første hadde det hittil ikke vært nødvendig, og for det andre hater jeg å sitte og spise i regnvær..

Tilgang til garderobefasiliteter ble godt mottatt, og jeg som trodde jeg ikke var våt (av svette) under regnklærne tok grundig feil. Tørre klær her hadde vært topp! Neste år blir skift lagt i sekken.

Fra Rolland bar det oppover, og vi gikk et godt stykke på fin vei. Etterhvert ser vi et flott skilt: 13 km igjen til mål. Vi er halvveis! Begge har et mål om å gjennomføre uansett hvor lang tid. Så ser vi oppover mot Melingen, og motet faller en smuule..

Lokalbefolkning..

Halvveis!

Og nå står Melingen for tur..

Melingen var fæl. Faktisk rett og slett grusom. Jeg telte skrittene mine, og bestemte meg for å gå et visst antall skritt før jeg tok pause. Ryggen verket, lårene verket, leggene verket, lungene verket… Vi kunne jo ikke gi opp og snu! Iherdigheten vant selvsagt, og til slutt var vi oppe. Jeg ville ikke se en eneste oppoverbakke til..  Selvsagt fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, men de var så små at det gikk helt greit.

Sammenligning iflg min pulsklokke (selvsagt med forbehold her om at dataene viser riktig ): Fra start og opp Munkebotn er det på det bratteste 12 % stigning. Melingen har ca 15,7 % stigning… Opp Melingen har man 14 km i bena (herav blant annet opp Munkebotn…), og det kjennes…

5 km igjen til mål!

Heretter var det grus og asfalt som gjaldt. Vi tok ikke pause før kortklippingen under Nordhordlandsbrua. Været begynte å lette litt, men regnklærne forble på. Over Nordhordlandsbrua blåste det rimelig heftig, og jeg misunner ikke de som løp halvmaraton i slik vind, med bare vanlig løpeklær. Vi tok selvsagt taekwon-do-inspirerte bilder på brua.

Etter Nordhordlandsbrua bar det til skogs igjen. På stier med stein og myr. Å balansere på steiner med over to mil i beina kan være et morsomt syn. Mange steder var det dog lagt over planker med sklisikkert materiale på. Etter nesten to kilometer her, kom vi til Hagelsundsbrua. Resten av veien var plankekjøring, selv om den siste bakken opp til Nordhordlandshallen og stadion var relativt slitsom. Dette pga av våre tunge ben, ikke pga bratthet eller lengde..

Medaljen passer utmerket i min samling

Vél inne på stadion og noen meter fra mål, samlet vi våre siste krefter og jogget i mål. Deilig å kunne hente krefter etter 26 km i ulendt terreng!

Dagens lille spasertur..

Selv om vi gikk litt saktere enn de fleste (les: alle) andre, betyr ikke det at vi spaserte søndagstur.

Vi tok ca 45 minutters pause på hele turen, og mesteparten der var nok på Rolland.

Snittpulsen min var på 112 slag/min med en maks på 157. Vi gikk til sammen en kilometer oppover, og omtrent det samme nedover, og det høyeste punktet var 282 meter over havet.

Bevegelsestiden var 5 timer og 45 minutter, og inkludert pauser brukte vi 6 og en halv time på turen. Dette gir en hastighet (uten pauser) på 4,5 km/t og (med pauser) 4 km/t.

Målet mitt var å gjennomføre, og jeg beregnet en hastighet 4 km/t. Man må si at måloppnåelsen dermed har vært meget høy.

Nå ser jeg frem til neste år, og jeg regner med å se DEG der også!