Kolbeinsvarden

231 moh. Vi skrev oss selvsagt inn i boka.

Hvert år i juli pleier vi i vårt eminente kontorfellesskap å ta oss en tur til fjells. I fjor var det Ulriken, i år en noe lettere variant (hvertfall for de av oss som ikke tok banen opp…): Kolbeinsvarden på Askøy.  Kolbeinsvarden er den høyeste fjell… eh…. berg…eh.. topp… nei.. haugen på Askøy iflg Kenneth. Øverst på haugen er det en varde, og den befinner seg 231 moh. Det skulle visstnok være fine stier opp dit, slik at de av oss som nødig beveger seg lenger enn til og fra bilen også kunne være med.

Fredagen litt utpå dagen dro vi fra jobb og inn til Kleppevatnet. Jeg hadde selvsagt utstyrt meg med treningsklær, egnede sko, pulsklokke og fotoapparat. Kenneth hadde tatt en «treningstur» sammen med datteren allerede søndagen før, slik at han visste hvor vi skulle gå hen, og ikke minst for å beregne tidsforbruket.

Da vi dro fra byen var det overskyet og grått, men da vi startet på turen kom solen frem og varmet oss hele veien.

Vi startet fra Kleppe skole, på fin vei de første metrene, før denne gikk over i mer steinete og til dels myrete sti. Irene og Reimund ledet an, med Frank og delvis meg rimelig hakk i hæl. Mine medisiner lå igjen i bilen til Oddvar, noe som definitivt ikke var et smart trekk.

Etter 6 måneder bak skrivebordet, hvor mesteparten av trimmen har vært å flytte bilagspermer frem og tilbake og rundtomkring (man skal dog ikke kimse av bilagspermer, mange av dem er svintunge!) og fylle tekoppen, merkes det at man beveger seg utendørs.

Det er perioder med litt oppoverbakke, og om man vil trene er disse glimrende til drag. Pusten min likte dem da selvsagt ikke..

Man går i skogen hele veien, oppover en bakke, nedover en bakke, over en elv, over ei myr, litt mer oppover osv, og plutselig (om man kan definere ca 45 minutter som «plutselig») er man på toppen – til en fantastisk utsikt!

Vi tok oss en velfortjent pause på toppen, tok litt bilder og spiste KvikkLunsj og Jaffacake. Turen ned gikk litt lettere enn opp, men det er jo begrenset hvilken fart man kan holde i en steinete nedoverbakke. Irene tok turen på 19 minutter, fordi hun skulle handle viktig stuff til etterpå – Pepsi Max MÅ man jo ha.. Vi mer normalt dødelige brukte litt mer, sånn omtrent den doble tiden..

Turen er 4,7 km lang (ok da, vi sier 5)  opp og ned igjen til skolen. Vi brukte til sammen 1 time og 43 minutter, og snitthastigheten ble på 3,7 km/t (bevegelsestempo). Snittpulsen min var 143 slag i minuttet (kun bevegelsestid, klokken var stoppet mens vi hadde pause oppe).

En fin tur som anbefales til både mosjonister og de som vil ha en treningstur. Det finnes mange stier opp – og minst like mange ned igjen. Her kan man velge mellom å gå samme vei ned som opp, eller velge en helt annen retning og vei.

Etter turen bar det avgårde til Kenneth for å innta føde stekt over kull, med egnet spiselig og drikkendes tilbehør. En meget vellykket firmatur, hvor praten (og ikke minst latteren) satt veldig løst og det så ut som alle hadde en fin kveld.

Advertisements

Posted on 02.07.11, in Kalorikampen. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: